< 26 1 >


Festningsstasjonene:
  1. Blokkhusporten
  2. Bastionen Larmposten
  3. Kattenburg i bastionen Munken
  4. Yttre portbyggnaden
  5. Indre portbyggnaden
  6. Slottsbrunnen
  7. Troféstenen
  8. Slottskyrkan
  9. Tornet Mors Mössa
  10. Gamle magasinet
  11. Sven hall
  12. Nya magasinet
  13. Väktargången
  14. Röda torn
  15. Klocktornet
  16. Nya stenhuset
  17. Kommendantbyggnaden
  18. Tornet Fars Hatt
  19. Kaponjären
  20. Övre Platt
  21. Nedre Platt
  22. Nedre Platts
  23. Bastionen Skarpe Nord
  24. Dammen (Konsten)
  25. Bastionen Lilla Våghals
  26. Bastionen Stora Våghals

 

Tekstene er fra folderen om Bohus Fästning utgitt av Kungälvs Turistkontor, forfattet av Thomas Löfberg og oversatt av Kari Syren.

Bibliografi:

Löfberg, Thomas, Ruinen som räddades : Bohus fästnings restaurering 1898 - 1939, Föreningen Gamla Kungälv, 2001, ISBN 91-631-0846-1

Löfberg, Thomas, Bohus fästning, Präntab förlag, 1975.

Löfberg, Thomas, "Bohus fästning", Bohuslän. Årsbok 1993. - Årg. 15 (1993), S. 45-64

 
Bohus Fästning fra Nordens Hus 2006 Bilde 1 av 11
< Forrige Klikk i bildet eller her: HTML5 panorama • QTVR panorama Neste >

Bohus Festning

[Svensk] [English]

Ruinen av Bohus slott og festning star der ennå etter nærmere 700 år, imponerende og mektig med utsikt over Götaälvdalen. De veldige murmassene av gråstein og tegi gir fremdeles - tross sin ødelagte tilstand - besøkende en antydning om hvor umulig det var a innta festningen i tidligere tider.

Festningen ble påbegynt I âr 1308 av den daverende norske kongen Haakon V Magnusson, som forsvar for Norges sydligste grense. Bohus sies å ha vert en av Nordens største, sterkeste og mest massive borger.

Middelalderborgen

Traktene omkring Göta og Nordre älvs munning var allerede tidlig av stor betydning for de tre nordiske riker. De utgjorde et grenseland mellom Danmark I syd, Sverige i øst og Norge i vest. Frem til år 1658 utgjorde Götaelven riksgrensen mellom Sverige og Norge. En smal landtunge ved nåvrende Göteborg, var fra midten av 1200-tallet, sammen med elven, Sveriges eneste förbindelse med Nordsjoen.

Ca. 5 kilometer nedover sideelven Nordre älv, lå I middelaideren den sagnomsuste norske byen Kungahälla, Kungäls forgjenger. Noen mil oppover Götaelven fantes samtidig den betydningsfulle svenske handelsbyen Lödöse.

Interne stridigheter og ufred mellom de tre nabolandene på 12-1300-tallet ledet til oppforingen av flere "trygge hus" i området. Det er fra denne tiden Erikskrönikan forteller om tilblivelsen av Bohus eller "Bagahus" slott i år 1308 på Bagaholmen, akkurat der Götaelven deler seg for å omslutte oya Hisingen.

Midt i dette brennpunktet kom altså den norske festningen Bohus som skulle forsvare Norges sydgrense. Forut for byggearbeidet hadde man en rekke innviklede politiske turer, hvor den svenske hertugen Erik Magnusson spilte hovedrollen. Byggherre var kong Håkon V av Norge, med aktiv stofte fra den fredlose danske grey Jacob Nielsen av nordre Halland.

Bohus ble forst og fremst et militært stottepunkt for den norske kongemaktens rytterkorps, men også et administrativt senter for fylket. Festn ingen fikk en sært dominerende beliggenhet på en hoyde omgitt med dype, naturlige vollgraver, og fikk raskt et rykte som Nordens sterkeste festning.

Allerede på 1330-tallet ble Bohus også regjeringssete og oppholdssted for den svensknorske unionskongen Magnus Eriksson og hans gemal Blanche av Namur, sagaens dronning Blanka. Gjennom hele middelalderen er borgen dessuten et sted for de mange riksrådsmøter, rådslagninger og festligheter med Nordens styrende menn og kvinner.

På 14- og 1500-tallet krevde nordmennene en spesiell toll, den såkalte Bohustollen, fra båttrafikken på elven. Denne hindringen var en av grunnene til at Lödöse på 1470-tallet ble flyttet lengre syd, og ble en forloper til vare dagers Göteborg.

Den store Nordiske sjuårskrigen 1563-70 medførte at Bohus ble angrepet seks gånger etter hverandre uten å bli inntatt av svenskene. Her rustet samtidig Danmark opp for å erobre svenske Älvsborg ved Götaelvens munning.

Middelalderborgens utseende er bare til en viss grad kjent. Den hadde form som en uregelmessig polygon, med en flere meter tykk mur og en ti meter høy ringmur i grästein rundt en stor borggård. Firkantede murtårn reiste seg i hvert hjorne for försvaret av borgen, og långs ringmurenes innside lå bygninger av alle slag. Portbygningen med sin vindebro og hovedinngang lå på borgens vestre side.

Renessanseslottet og festningen

Da Bohus reiste seg fra ruinene etter den nordiske sjuårskrigen ble den kraftig utbygd med store bastioner i stjerneform rundt middelalderens borgkjerne. Bastionene var veldige jordvoller, som var kledd med flere meter tykke yttermurer i gråstein som beskyttelse mot kanonild. I de indre hjornene ble det murt underjordiske bombesikre rom flankeringskasematter - som vern mot lid mot de ytre murene. Disse arbeidene pågikk med intens styrke I årene 1584-1604 under ledelse av blant annet Christian IV's slottsbyggmestre Hans van Stenwinkel og Hans van Paeschen. Den indre borgen ble samtidig ombygd til et praktfullt renessanseslott etter tidens smak. Slottet og festningen ble således to funksjonelle og adskilte deler av samme anlegg. Det ble også utfort store ombygginger på 1640-50 tallet ved festningens inngang og borggårdens sydside, etter den norske militæringenioren Isaac van Geelkercks tegninger.

I begynnelsen av 1600-tallet hadde byen Kungahälla blitt brent og plyndret ved flere anledninger, sist gang av svenskene under Jesper Kruus i 1612.

Etter den danske kongens befaling (Norge var underlagt Danmark) ble den nå flyttet til festningsholmen, tett under Bohus's ytternurer.

"Ny-Kungelt" fikk imidlertid en minst like utsatt beliggenhet, og brant like snart ned igjen. Byen lå på festningsholmen i bare 50 år, og ble på midten og slutten av århundret flyttet till fastlandet i nord, der den gamle bykjernen fremdeles ligger. Av byen på festningsholmen kan man i dag bare se grunnmurene til bykirken utenfor festningens inngang.

Ved freden i Roskilde 11658 gikk Bohus, og de landområdene som lå under Bohus, over till Sverige. Det danske mannskapet marsjerer sydover etter å ha tømt lageret og brent slottets arkiv. Bohus mistet således sin viktige rolle som grensebastion, men fikk til å begynne med likevel en viss betydning for tilsynet med de svenske interessene i den nyvunne provinsen. Det staselige renessanseslottet fikk med tiden mer og mer preg av å være en festning. Det som forvitret eller ble skutt i stykker ble bygd opp igjen, men uten noen som helst utsmykninger.

Den norske statsholderen Ulrich Fredrik Gyldenlöwe beleiret festningen i 1676 uten større fremgang.

To år senere kom han tilbake med 10-15 000 mann for å innita Bohus og Göteborg. Det skulle bli festningens fjortende og kanskje hardeste beleiring. Det svenske og finske mannskapet var på det meste 900 mann. I beleiringens sluttspill gjensto bare ca. 400 våpenføre menn, og i lopet av to sommermåneder i 1678 ble man utsatt for et bombardement uten like, døgnet rundt. Dagboker forteller om 20-30 000 kanonkuler, flere tusen bomber, flere hundre glødende kuler, granater og steinkolosser som ble slengt inn over festningen. Festningen ble reddet i aller siste stund av den svenske arméen, men å reparere skadene tok nærmere hundre år.

Blant store byggearbeider i lopet av 1600tallets siste tiår kan nevnes oppforingen av det store kanontårnet Fars hatt, som ennå gir ruinene den karakteristiske silhuetten. Det nye tårnet, som ble tegnet av Erik Dahlberg, erstattet ett av de firkantede middelaldertårnene, og bare fangehullet i kjelleren ble beholdt. Fars hatt var det siste av de gamle tårnene som ble ombygd, og står der fremdeles, fullstendig bevart til sitt ytre.

På 1700-tallet fortsatte reparasjonene, men bare på de mest odelagte murene. Festningen forfalt nå i stadig raskere tempo.

Fylkesadministrasjonen flyttet ut av sine fuktige lokaler i slottet, og lå en tid nede på selve festningsholmen for det ved århundreskiftet i 1700 ble overfort til Göteborg.

I forbindelse med Karl XlI's krig mot Norge ble flesteparten av festningens kanoner flyttet til Svinesund. Fukten og kulden i de gamle hvelvene begynte virkelig å bli plagsom, og i 1783 forlot mannskapet Bohus. Seks år senere lot man så ødelegge store deler av festningen, skjønt okonomiske bekymringer gjorde at man kom til å spare noen deler.

Bohus som fengsel

De fleste gamle festninger har blitt brukt som statsfengsel, og Bohus er intet unntak i så måte.

I middelalderen var det forst og fremst politiske motstandere som ble satt "i tårnet". Under de store utbyggingsarbeidene i begynnelsen av 1600-tallet ble det sannsynligvis brukt straffanger til de tyngste jobbene, sammen med soldater og hoveripliktige bønder, mens arbeidene for øvrig ble utfort av høyt kvalifiserte håndverkere.

I den store brønnen på borggården arbeidet 10-15 livstidsfanger i minst 13 år i begynnelsen av 1600-tallet. Med ild og vann sprengte man seg ned til ca. 22 meters dyp i klippen.

På 1700-tallet arbeidet polske og russiske krigsfanger på Bohus, men var dårlig stilt med klær.

Presten Tomas Leopold satt også i dette fengselet flere gang er i lopet av 1700-tallet for sin påståtte "vranglære". I midten av dette århundre står det oppfort 72 menn og 5 kvinner i fortegnelsen over fangene.

Ruinen

Ruinen Bohus ble en periode på 1800-tallet brukt som steinbrudd for Kungälvsinnbyggerne.

Tillatelsen til å hente stein ble senere dratt tilbake, og resten av århundret sto ruinen helt ubeskyttet mot vær og vind. Fortifikasjonsförvaltningen satte i gang visse vernearbeider ved århundreskiftet 1900. Forst da Kungliga Byggnadsstyrelsen overtok ansvaret i 1926 begynte de større arbeidene. På 1920- og 30tallet pågikk omfattende utgravinger og restaureringsarbeider. Borggården og de ytre delene ble befridd fra mange meter tykke rasmasser, og den ødelagte ytterporten på vestre side ble gjenoppført.

Ruinen er i dag en statlig, fredet bygning, som forvaltes av Byggnadsstyrelsen. Konserveringsarbeider pågår i stor skala for å bevare den.

[Tilbake]

Bohus Fästning

Ruinerna av Bohus slott och fästning reser sig ännu efter närmare 700 år i imponerande mäktighet över Götaälvdaleri. De väldiga murmassorna av gråsten och tegel ger fortfarande trots sitt stympade tillstånd - besökaren en god antydan om fästningens ointaglighet i äldre tider.

Denna fästning började byggas år 1308 av den dåvarande norske kungen Haakon V Magnusson som försvar för Norges sydligaste gräns. Bohus sägs ha varit en av nordens största, starkaste och mest massiva borgar.

Under seklens gång har mycket spännande hänt, som vi här ger ett smakprov på. Mer finns att läsa i Thomas Löfbergs bok "Bohus Fästning".

MEDELTIDSBORGEN

Trakten kring Göta och Nordre älvs mynning var redan tidigt av stor betydelse förde tre nordiska rikena. Det var ett gränsland med Danmark i söder, Sverige i öster och Norge i väster. Fram till år 1658 utgjorde Göta älv riksgräns mellan Sverige och Norge. En smal landremsa vid nuvarande Göteborg var från 1200- talets mitt jämte älven Sveriges enda förbindelse med Västerhavet.

Ca 5km nedströms älvens norra gren Nordre älv, låg under medeltiden den sägenomspunna norska staden Kungahälla, Kungälvs föregångare. Några mil uppströms Göta älv fanns samtidigt den betydelsefulla svenska handelsstaden Lödöse.

Strider inom och mellan de tre grannländerna under 12- och 1300-talen ledde till uppförandet av ett flertal "fasta hus" i området. I den medeltida Erikskrönikan berättas om tillkomsten av Bohus eller "Bagahus" slott år 1308 på Bagaholmen,just där Göta älv delar sig för att omsluta ön Hisingen.

Mitt i brännpunkten kom alltså det norska fästet Bohus att resas till försvar av Norges sydgräns. Anläggandet föregicks av en serie invecklade politiska turer, där den svenske hertigen Erik Magnusson spelade huvudrollen. Byggherre var kung Håkon V av Norge, med aktivt stöd av den fredlöse danska greven Jacob Nielsen av norra Halland.

Bohus blev främst en militär stödjepunkt för norska kungamaktens bepansrade rytteri men också administrativt centrum för det underlydande länet. Den fick ett mycket dominerande läge på sin klippholme omgiven av djupa naturliga vallgravar och ansågs snart vara Nordens starkaste fäste

Redan på 1330-talet blev Bohus också regeringssäte och uppehållsort för den svensk-norske unionskungen Magnus Eriksson och hans gemål Blanche av Namur, sagans drottning Blanka. Hela medeltiden igenom utgör borgen även platsen för åtskilliga riksrådsmöten, underhandlingar och festligheter med Nordens styrande män och kvinnor.

Under 14- och 1500-talen utkrävde norrmännen en särskild tull, den sk Bohustullen, av fartygstrafiken på älven. Detta hinder blev en av anledningarna till att Lödöse på 1470- talet flyttades längre söderut för att bli en föregångare till våra dagars Göteborg.

Det stora Nordiska sjuårskriget 1563-70 medförde att Bohus anfölls sex gånger i följd utan att kunna intas av svenskarna. Här rustade samtidigt Danmark för att erövra det svenska Alvsborg vid Göta älvs mynning.

Medeltidborgens utseende är endast känd till vissa delar. Den hade formen av en oregelbunden månghörning med flera meter tjocka och 10-tal meter höga ringmurar av gråsten rundt en stor borggård. I dess hörn reste sig fyrkantiga murtorn för försvaret och längs ringmurarnas insida låg byggnader av allehanda slag. Portbyggnaden med sin vindbrygga och huvudentré var belägen mitt på borgens västra sida.

RENÄSSANSSLOTTET OCH FÄSTNINGEN

Då Bohus reste sig igen ur gruset efter Nordiska Sjuårskriget var det kraftigt utbyggt med store bastioner i stjärnform runt den medeltida borgkärnan. Bastionerna var väldiga jordvallar klädda med flera meter tjocka yttermurar av gråsten till skydd mot kanoneld. I innerhörnen murades underjordiska, bombsäkra rum flankeringskassematter - för bestrykande eld längs yttermurarna. Dessa arbeten drevs med stor kraft åren 1584-1604 under ledning av bl a Christian IV's slottsbyggmästare Hans van Stenwinkel och Hans van Paeschen. Inre borgen ombyggdes samtidigt till ett praktfullt Renässansslott i tidens smak. Slottet och fästningen blev härigenom två funktionellt åtskilda delar av samma anläggning. Stora ombyggnadsarbeten vid fästningens entré och borggårdens sydsida ägde även rum på 1640- och 50- talen efter planer av den norske militäringenjören Isaac van Geelkerck.

I början av 1600-talet hade staden Kungahälla blivit bränd och skövlad vid flera tillfällen, sista gången av svenskarna under Jesper Kruus år 1612.

På danske kungens order (Norge var lydrike till Danmark) flyttades den nu till fästningsholmen tätt under Bohus' yttermurar.

"Ny-Kungelf" fick emellertid ett minst lika utsatt läge som tidigare och brändes snart ner igen. Staden låg på fästningsholmen endast ett 50-tal år och flyttades mot mitten och slutet av seklet över till fastlandet i norr, där den gamla stadskärnan ännu är belägen. Av staden på Fästningsholmen kan idag endast ses grundmurarna till stadskyrkan utanför fästningens entré.

Genom freden i Roskilde år 1658 övergår Bohus med underlydande län till Sverige. Den danske besättningen marscherar söderut efter att ha länsat förråden och bränt slottets arkiv. Bohus kom härigenom att mista sin viktiga roll som gränsfäste, men fick ändå till en början viss betydelse för att bevaka svenskarnas intressen i den nyvunna provinsen. Det ståtliga renässansslottet fick med tiden en alltmer fortifikatorisk prägel. Det som vittrade eller sköts sönder byggdes upp igen men utan all utsmyckning.

Den Norska ståthållaren Ulrich Fredrik Gyldenlöwe belägrade fästningen år 1676 utan större framgång.

Två år senare återkom han med 10 - 15 000 man för att inta Bohus och Göteborg. Det skulle bli fästningens fjortonde och kanske hårdaste belägring. Den svenska och finska besättningen uppgick till som mest ca 900 man. I belägringens slutskede återstod endast ca 400 vapenföra, vilka under två sommarmånader 1678 utsattes för ett bombardemang utan like, dygnet runt. Dagböcker talar om 20-30 000 kanonkulor, flera tusen bomber, hundratals glödande kulor, granater och stenbumlingar som slungades in över fästningen. Fästningen undsattes i allra sista stund av den svenska armén, men att reparera skadorna skulle komma att ta närmare hundra år i anspråk.

Bland större byggnadsarbeten under 1600-talets två sista decennier kan nämnas uppförandet av det stora kanontornet Fars hatt, som ännu ger ruinen dess karaktäristiska silhuett Det nya tornet, ritat av Erik Dahlberg , ersatte ett medeltida fyrkantigt torn vars källare med sin fangelsehåla bevarades i botten. Fars hatt var det sista av de gamla tornen som ombyggdes till runt och är ännu till det yttre helt bevarat.

På 1700-talet fortsatte reparationerna men endast på de mest förfallna murarna. Fästningen förföll nu i allt snabbare takt.

Länsresidenset flyttade ut från sina fuktiga lokaler uppe i slottet och låg en tid nere på själva fästningsholmen innan det vid sekelskiftet 1700 överfördes till Göteborg.

I samband med Karl XII's krig mot Norge bortfördes flertalet av fästningens kanoner till Svinesund. Fukten och kylan i de gamla valven började bli verkligt besvärande och år 1783 lämnade besättningen Bohus. Sex år senare lät man slutligen rasera stora delar av fästningen, fastän ekonomiska bekymmer medförde att vissa delar kom att sparas.

BOHUS SOM FÄNGELSE

De flesta gamla fästningar har också använts som statsfängelse och Bohus är inget undantag.

Under medeltiden var det främst politiska motståndare som "sattes i tornet". Vid de stora utbyggnadsarbetena i början av 1600-talet användes sannolikt straffångar till tyngre arbeten tillsammans med soldater och dagsverksskyldiga bönder, medan byggnadsarbetena annars utfördes av högt specialiserade hantverkare.

I den stora brunnen på borggården arbetade 10 à 15 livstidsfångar under minst 13 års tid i början av 1600-talet. Med eld och vatten sprängde man sig nertill ca 22 m djup i klippan.

Under 1700-talet arbetade polska och ryska krigsfångar på Bohus men hade det stillt med kläder.

Prästmannen Tomas Leopold satt här också fängslad i olika omgångar under 1700-talet för sina påstådda "irrläror". Vid mitten av detta sekel upptar fångrullan 72 män och 5 kvinnor.

RUINEN

Bohus ruin användes under delar av 1800-talet som stenbrott at kungälvsborna. Tillståndet att hämta sten drogs senare in, men under återstoden av seklet stod ruinen helt oskyddad för väder och vind. Fortifikationsförvaltningen lät igångsätta vissa skyddsarbeten kring sekelskiftet 1900. Först sedan Kungliga Byggnadsstyrelsen övertagit ansvaret påbörjades 1926 större arbeten. Under 1920- och 30-talen pågick omfattande utgrävningar och restaureringsarbeten. Borggården och de yttre delarna befriades från många meter tjocka lager rasmassor och den raserade ytter-porten på västra sidan återuppfördes.

Ruinen är i dag statligt byggnadsminnesmärke och förvaltas av Byggnadsstyrelsen. Konserveringsarbeten pågår i stor omfattning för att hålla den i skick.

[Tilbake]

Bohus Fortress

The ruins of Bohus Fortress are still standing after close to 700 years, proudly dominating the valley of Göta Älv. The colossal walls of brick and granite still give the visitors a good idea of its inpregnability in ancient times.

Bohus Fortress was built to defend the southern border of Norway. The construction work began in 1308. In the 16th century the outer wall was added. This fortress was one of the largest in Scandinavia and it never surrendered. In 1789 it was closed down and parts of it were blown up. On and off during the 19th century it served as a stone quarry. The restauration work began in 1898 and continues to this day.

THE MIDDLE AGE FORTRESS

The area around the mouths of Göta Älv and Nordre Älv were very important to the three Nordic kingdoms. It was the border country between Denmark, Sweden and Norway. Up to 1658 Göta Älv formed the border between Norway and Sweden. A long thin strip of land where Gothenburg now lays and the river was Sweden's only connection to the Western Sea during the 13th century.

Five kilometers along the Nordre Älv, the Nordic town Kungahälla was situated. This ancient and legendary town was Kungälv's predecessor. Upstream along Göta Alv lay Lödöse, the important Swedish market town.

Wars during the 13th and 14th centuries between the three countries resulted in the construction of several "fortified houses". Erik's Diary from the Middle Ages mentiones the erection of Bohus Fortress (Baga House) in 1308, on the island of Bagaholmen, just where the river Göta Alv divides to form the island of Hisingen.

Bohus was built as a central defence point on Norway's southern border. The erection was proceeded by a series of complicated political discussions.

The Swedish duke Erik Magnusson was the driving force. The fortress was built by King Hákon V of Norway, helped by the outlawed Danish duke Jakob Nielsen.

Bohus became a military support for the Norwegian armoured cavalry and also the central administration point to the surrounding countryside. Bohus stood powerful on its rocky island, surrounded by deep natural moats and it was soon regarded the strongest fortress in the North.

Already in 1330 Bohus became the governing centre and residence of the Swedish-Norwegian king Magnus Eriksson and his queen Blanch from Namur, the fairy tale queen Blanka. Throughout the Middle Ages this was also the place for meetings, discussions and celebrations between the leading men and women of the North.

In between 1400 and 1500 the Norwegians charged a toll to traffic the river, the Bohus Toll. This hinder in boat transport resulted in Lödöse being moved much further south in 1470 to where Gothenburg now is situated.

During the Nordic war 1563-1570 the Swedes attacked Bohus 6 times in sucession without sucess. The Danes were building up their strength to take the Swedish fortress of Alvsborg in the mouth of Göta Älv.

The shape of Bohus during the Middle Ages is only partly known. It was an irregular polygon with surrounding walls several meters thick and 10 meters high built of granite. In one corner stood a square tower for defence. Along the inside wall stood low buildings. The port cullis was central on the west wall.

RENAISSANCE PALACE AND FORTRESS

Bohus was rebuilt after the 7-year war, it was powerfully reinforced with large bastions in a star shape, surrounding the Middle Age courtyard. The bastions were large earth walls covered with several meters thick outer walls of granite as a shield against canon fire. Under the inner corners bomb safe rooms were built. This work was intensively carried out from 1584-1604 by Christian IV's master builder Hans van Stenwinkel and Hans van Paershen.

The inner fortress was rebuilt at the same time as a renaissance palace. The fortress and the palace became two separate working parts in one building. Later large changes to the entrance and the south side of the courtyard were made.

In the beginning of 1600 Kungahälla had been burnt and ransacked several times. The last time in 1612 by the Swedes.

Upon orders of the Danish king (Norway was then ruled by Denmark) Kungahälla was moved to the fortress island "New Kungelf", unfortunately it was soon ransacked again and after only 50 years it was re-established on the mainland where the old town centre is still standing. In front of the fortress it is possible to see the foundation of a church.

The Treaty of Roskilde in 1658 resulted in Bohus and its domains falling under Swedish rule.

The Danish garrison marched out after ransacking the stores and burning the records. After this Bohus lost its importance as a border fortress, but had at first the controlling power over the newly gained territory. The stately renaissance palace took on the role of fortification. All that was spoiled by weather or war was repaired without decorations.

The Norwegian governor Ulrich Fredrick Gyldenlowe besieged the fortress in 1676 without success. He returned 2 years later with 10-15000 men to take both Bohus and Gothenburg. This was to be the fourteenth and hardest siege. The Swedish and Finnish garrison numbered 900 to begin with and only 400 survived the two months of constant bombardment. Records show that 20-30000 canon balls, thousands of bombs, red hot canon balls, granades and stones were fired into the fortress.

The fortress was saved at the last minute by the Swedish army. It then took about 100 years to repair all the damage.

Among the larger building projects during late 1600 was the erection of the round tower "Fars Hatt", which gives the ruin its characteristic silhouette. The new tower, designed by Erik Dahlberg, replaced the Middle Age square tower, whose dungeons are still preserved. Fars Hatt was the last of the old towers to be rebuilt circular and it is still standing.

During the 18th century only the most delapidated walls were repaired. The fortress began to fall into decay. The governor moved out of his damp quarters in the fortress to new quarters nearby before finally moving to Gothenburg at the turn of the century.

During Karl XII's war against Norway several canons were moved from the fortress to Svinesund. Cold and dampness began to set in and in 1783 the garrison marched out of Bohus. Six years later large parts of the fortress were demolished, but a lack of funds saved certain parts.

BOHUS AS A PRISON

Most fortresses were used as state prisons, Bohus being no exception. During the Middle Ages mostly political opponents were "put in the tower".

During the vast changes done in late 1600, all the heavy work was done by convicts, soldiers and day work farmers. The actual building work was done by specialized builders. In the beginning of 1600 the large well in the courtyard was forced down 22 meters through solid rock by fire and water, it took 1015 life time prisoners 13 years.

Russian and Polish prisoners of war worked on Bohus in 1700. The priest Thomas Leopold was imprisoned for his false doctrines during the same time. The number of prisoners during the middle of 1700 was about 72 men and 5 women.

THE RUINS

Bohus ruin was used during the 1800 as a stone quarry although later this permission was withdrawn. The ruin stood unprotected from wind and weather for the rest of the century. The Trust of the fortress started certain repairs at the beginning of 1900. Only when the Royal Building Society took over the responsibility did extensive reconstruction work start. The courtyard and outer areas were freed from debris and the demolished west gate was rebuilt.

Today the ruin is a monument controlled by the Building Society. Restauration work continues constantly to prevent deterioration.

During the last few years the courtyard has been used for concerts, plays and other public arrangements.

[Back]


© Høgskolen i Østfold, 2006-2007 Last modified: Mon Aug 25 15:17:43 2014